Før e dame!

Ingri uten d. Men ikke uten mot. Nå tar hun fatt på ledervervet i klubben vår. Hun blir den første kvinnen som er sjef i HPK. Tidligere har hun vært sekretær i mange år og gjorde en utmerket jobb. Jeg var leder da og var mektig imponert over hennes raske avleveringer av referater fra styremøtene. De kom til meg på mail som regel samme kvelden som styremøtene ble holdt. Men Ingri er noe så sjeldent som en beskjeden (på noen områder) bergenser. Hun sier at hun vet for lite om petanque og var derfor veldig i tvil om å stille som lederkandidat. Men jeg kan underskrive på at hun vet mer om petanque og HPK enn de fleste. Som mangeårig sekretær i klubben vår har hun kunnskaper mer enn nok til å styre HPK.

Hun liker å hjelpe andre. Ingri har blant annet vært daglig leder på Botne aktivitetssenter, hatt redningshunder i mange år, turleder i Holmestrand turistforening og har gjort mye, mye mer for å glede og hjelpe andre. Men det vil føre for langt hvis jeg skulle ramse opp alt.

Ingri er Verdensmester i friidrett for sjøfolk! Hun er utdannet telegrafist og beseiret de andre damene som prøvde seg. Hun har en fantastisk personlig rekord på 60 meteren. Den løp hun på 8,2. Ikke mange i HPK som har løpt raskere! Som ung spilte hun håndball for Sandviken i Bergen og du ser på henne at hun fortsatt er sprek.

Vi er heldige som har fått henne som leder. Jeg sier som Halvdan Sivertsen: Før e dame!

Holmestrand, 09.05.2018

JÅP

Kuler og Skøyter

Eric Heiden i bare underbuksa på Hvitstein 

Er du klar over at Helge (Skjørberg) flere ganger har stått med pistol i handa på Hvitstein stadion? Ikke fordi han er kriminell, men han har vært starter i mange skøyteløp. Formann i Holmestrand og Botne skøyteklubb har han også vært. Når Helge nå er på Hvitstein stadion, er det kuler han har i hendene, - petanquekuler. Og han er ikke alene. I søndre sving kryr det av folk med kuler i hendene.

Hverken Helge eller jeg, eller noen andre for den saks skyld, ante i 1978 at det skulle arrangeres petanqueturneringer på Hvitstein stadion. Vi visste ikke en gang hva petanque er,- hadde aldri hørt om det.

I mange år var Holmestrand Vestfolds skøytehovedstad og i 1978 ble det arrangert skøytelandskamp mellom Norge og Sovjet på Hvitstein. Nå har banen blitt HPKs nye hjemmebane og skøyter er skiftet ut med kuler. Petanquespillere trår der hvor mange av verdens beste skøyteløpere har vært før dem.

Under skøytelandskampen i 1978 ble det oppnådd så mange gode tider at Hvitstein stadion ble regnet som en av de hurtigste lavlandsbanene i verden.  Derfor trakk banen til seg flere gode løpere. USAs Eric Heiden har banerekorden på 500 meter med 38,2. Og Martsjuk fra Sovjet har banerekorden på 5000m med 7,15,62, for å nevne to av dem.

Bare så forbanna synd at Sten Stensen ble slått på 5000m av Martsjuk i den landskampen i 1978!  Men skitt au, nå er det petanque som gjelder.

Jan Åge

Holmestrand, 13.09.2017

XIT DØVESKOLEN

Den siste petanqueturneringen er spilt på grusbanen til Nedre Gausen kompetansesenter, eller Døveskolen som mange holmestrandinger kaller stedet. De som nå eier stedet vil ikke ha kulekastere der. De vil heller tjene penger. Og vi petanquespillerne starter en ny tidsepoke på Hvitstein stadion.

På Døveskolens grus har vi hatt det fint i mange år. Der har vi arrangert hele tre Norgesmesterskap, ett nordisk mesterskap for veteraner, tallrike nasjonale turneringer og hundrevis av medlemsturneringer. Et stort antall spillere fra fjernt og nær har kjempet om poeng på denne banen.

Våre ukentlige tirsdagsturneringer har vært til glede for mange forbipasserende som har fått seg litt gratis underholdning. For ikke å snakke om de som har kjørt tog gjennom byen. Mange av dem har nok lurt litt på hvem de galningene var som sto og kastet kuler i all slags vær. Nå er det altså slutt på det faste ukentlige innslaget nede i byens sentrum. Og de som sitter i toget gjennom Holmestrand får bare fjellveggen midt i fleisen når de titter ut av vinduet!

Verden, og Holmestrand, er i forandring, men petanquekulene er fortsatt runde og spillerne like ivrige på Hvitstein stadion som de var på Døveskolen. Petanque, det swinger!

Holmestrand, 02.05.2017

 

MANGE BORTKASTA UKER

Jeg har en gang sagt at ei uke uten petanque er ei bortkasta uke. Og nå har jeg sannelig hatt mange bortkasta uker. Det har ikke blitt mye kulespill på meg det siste halvåret. Men i begynnelsen av februar er jeg tilbake på banen og det gleder jeg meg virkelig til. Og jeg skal komme grusomt tilbake! Til sommeren blir jeg ikke lett å slå!

Jeg savner samværet med petanquevennene mine, og ser fram til å møte dere alle igjen.

Nå er det snart jul og de eneste kulene jeg får trille er de med oransje skall!

Jeg ønsker dere alle en riktig hyggelig jul og et godt nytt år med god helse og mange fine stunder på petanquebanen.

Holmestrand, 20.12.2016

BARSKE KARER GRÅTER IKKE

Sist jeg felte noen tårer tror jeg var i 1989 da min far døde. Det var tårer i sorg. Søndag 21. august kom det også noen tårer. Jeg klarte nesten ikke å få fram et ord. Leppene skalv og alt jeg fikk sagt var tusen takk. Gråten satt i halsen. Jeg var blitt utnevnt som æresmedlem i Norges Fleridrettsforbund, seksjon petanque! Jeg var så rørt, stolt og takknemlig.

Og det var så totalt overraskende. Jeg visste ingen ting på forhånd. Dagen før sa dattera vår, Kari, at hun hadde en liten overraskelse til oss. Men ville ikke si hva det var. Hun skulle hente Elin og meg på søndags morgen. Vi lurer veldig på hva hun nå har funnet på, hvor vi skal.

Så kjører hun oss til Nedre Gausen der den nasjonale turneringen Gausengrisen arrangeres. Oj, tenker jeg: Skal klubben kanskje gi meg en blomsterbukett fordi jeg har vært indisponert i noen uker og ikke fått spilt petanque?

Så begynner lederen i seksjon petanque i Norges Fleridrettsforbund, Signe, å holde en tale. Hva er dette? Hun snakker jo om meg. Jeg skjønner lite til å begynne med, men så begynner det å gå opp for meg. Hun skryter jo av meg. Jeg blir nesten litt svimmel og har på følelsen at jeg sjangler da hun ber meg komme fram for å motta beviset på at jeg er utnevnt som æresmedlem.

Underleppa mi skjelver, klump i halsen og noen tårer pipler fram. Denne gangen er det ikke sorgtårer som i 1989, men GLEDESTÅRER.

Holmestrand, 23.08.16

SKYTTEREN FÅR SKYLDA

Jeg vil helst være legger. Men under medlemsturneringene må jeg mange ganger være skytter. I nasjonale turneringer er jeg også skytter når Arild og jeg spiller dobbel. Men jeg er ingen god skytter, har vel en treffprosent på 50. Noen ganger er det bedre enn det og noen ganger dårligere.

Det hender forresten at jeg har noen svært gode dager. Innendørs i vinter traff jeg faktisk 9 ganger på ni forsøk. Det var en fantastisk følelse, og de som så det sto bare og måpte! Så det går opp og ned her i verden, for meg som alle andre. Og utendørs i år har jeg faktisk hatt en carreau! Slett ikke verst.

Skytteren på et lag er en utsatt person, og det er vel han som har det største presset på å prestere. Når skytteren bommer eller gjør en feil, blir det lagt veldig merke til. Hvis en legger er dårlig, blir ikke det lagt så mye merke til.

Og derfor blir det ofte sånn at skytteren får skylda når et lag taper en kamp. Men det er blodig urettferdig. Jeg kjenner spesielt en spiller i klubben, jeg skal ikke nevne navn, som alltid skylder på skytteren hvis han taper. Fy! Vi bør huske på at når leggeren på laget ikke greier å legge bedre enn motstanderen, så blir skytteren tvunget til å skyte,- og får kanskje skylda hvis det går galt. Og de fleste er enige om at det er urettferdig. Jeg vil gjerne minne om at ingen vinner en kamp alene. Petanque er et lagspill.

Tilbake til mine egne skyteferdigheter. Min personlige rekord i en skytekonkurranse er 9 poeng. Ikke mye å skryte av, men jeg kan trøste meg med at mange oppnår en dårligere poengsum enn det under NM. Så i årets klubbmesterskap satser jeg alt på å forbedre rekorden min. Og gjør jeg ikke det, så får jeg gi skytteren, altså meg selv, skylda!

Holmestrand, 12.05.2016

SIST IGJEN

Hvis Norges beste sprinter skulle løpe 100-meter mot Usain Bolt, var resultatet gitt på forhånd. Nordmannen hadde ikke hatt en sjanse. I flere andre idretter er det også så store favoritter at ingen greier å slå dem. Men sånn er det ikke i petanque. Der kan faktisk alle slå alle. Det sies at fotballen er rund, men petanquekulene er enda rundere!
Ja, jeg har faktisk slått både Norgesmestre og landslagsspillere. Mitt største øyeblikk i så måte var da jeg under NM i Fredrikstad for noen år siden vant 13-12 over en landslagsspiller. Og det var til og med i singel! Geir og jeg slo Benny , Norges beste, og Razaka i en nasjonal dobbelturnering på Nedre Gausen. Utrolig! Men veldig morsomt. Og jeg kunne ha nevnt flere sånne store øyeblikk for meg på petanquebanen. Jeg var bedre før.

I det siste har det blitt mange tap for mag. Jeg ble sist i vår siste medlemsturnering i Peter Panhallen. Jeg og min makker ble sist i to V65-turneringer i Peter Pan-hallen nylig og det ble sisteplass i en V65-turnering i Vestbyhallen. Fem sisteplasser i begynnelsen av dette året. Jo, jeg var bedre før.

Men så var det dette med at kulene er runde da. Det er en trøst å se at klubbens beste også blir sist noen ganger. Ja, tilogmed Norges beste blir sist av og til. Og mange har tapt en eller flere kamper med sifrene 0 – 13. Heia Fanny! Noen sier at du blir ingen god petanquespiller før du har tapt 0- 13.

Men jeg slutter ikke å spille petanque så lenge jeg kan se grisen. Foran neste turnering er jeg igjen optimist. Jeg regner med å vinne de fleste kampene. Jeg skal ikke bli sist igjen………….

Holmestrand, 06.04.2016

STOPPET I SIKKERHETSKONTROLLEN

Elin og jeg er på vei til solfylte dager på Tenerife. Vi går i kø på Gardermoen på vei mot sikkerhetskontrollen. Så er det av med jakka, klokka og beltet. Mobiltelefonen og lommeboka legges i et trau. Sekken tas av, og sammen med alt det andre sendes det på bånd og gjennomlyses. Jeg går gjennom slusa. Det piper ikke. Venter så på sekken og det andre jeg har sendt til gjennomlysing.

Og der kommer det. Jeg griper etter sekken, men får ikke tak i den. En av sikkerhetsvaktene snapper den foran nesa på meg, går bakover og sender den til gjennomlysing en gang til. Den kommer til syne igjen. Sikkerhetsvakta tar den, ser på meg og spør om han kan åpne den. Det er helt OK for meg.

Han roter i sekken. Jeg begynner å lure på hva i all verden dette er. Så vinker han på meg og ber meg komme bak skranken. Han tømmer sekken helt. Jeg blir enda mer forbauset, men så kommer svaret. Fra en fold i sekken min trekker sikkerhetsvakta ut en stor spiker! Så stor at du kan drepe et menneske med den.

Han ser spørrende på meg uten å si noe. – Å, sier jeg. Den har jeg brukt til å lage ringer med når jeg spiller petanque. Sikkerhetsvakta blir enda mer spørrende. Han har øyensynlig aldri hørt om petanque. Og jeg forteller villig om spillet og sier lett smilende at han bare kan beholde spikeren. Jeg ser vel ikke ut som en terrorist eller morder, så han gjør en grimase, kaster spikeren i ei kasse og sier at jeg kan gå.

Spikeren hadde ligget i sekken i mange år, helt fra den tida da vi ikke brukte plastringer, og jeg hadde helt glemt den.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg fikk da lært en sikkerhetsvakt på Gardermoen litt om petanque!

Holmestrand, 20.02.2016